PSD2 trådte i kraft 14. september – er det noe jeg skal bry meg med?
Til tross for at fagfolk innen bank- og betaling i Norge har vært opptatt av PSD2-direktivet de siste to årene, har ikke begeistringen smittet over på norske bankkunder.
Hva er PSD2?
PSD2 er i utgangspunktet et virkemiddel for EU-kommisjonen for å redusere monopol og maktposisjonen til europeiske banker etter finanskrisen. Direktivet skal legge til rette for økt konkurranse og innovasjon innen betalingstjenester, og åpne for at andre aktører kan utføre banktjenester på kundens vegne, hvis kunden har godkjent det.
Dette innebærer at bankkunder kan la Google, Amazon, Facebook eller en annen aktør se saldo og initiere betalinger i sine bankkontoer. Bankene har dermed ikke lenger monopol på å levere finansløsninger til kundene, og kan resultere i at bankenes egne kunder, av eget ønske, utfører banktjenester gjennom tredjeparter og ikke i bankenes nett- eller mobilbank. Det er verdt å merke seg at banken også kan være en slik tredjepart.
En stor del av den digitale trafikken går nettopp ut på å sjekke saldo og betale regninger, så hvorfor møtes dette med et skuldertrekk av kundene, hvis de i det hele tatt er klar over dette?
Banktjenester er rett og slett lavinteresse for folk flest
Ifølge en undersøkelse gjennomført av Cicero, svarer hele tre av fire nordmenn at de ikke har behov for å holde oversikt over kontoer hos andre banker. Dette er forståelig når norske bankkunder har i snitt 1,9 bankkonti. Alle har en hovedbank, og det skal tydeligvis mye til å bytte til en annen bank eller aktør til å håndtere saldoforespørsler eller betalinger, når disse funksjonene tilsynelatende fungerer tilfredsstillende i dag.
Norske banker har en høy grad av tillit i samfunnet
Norske banker har også en tradisjon for å samarbeide om finansiell infrastruktur. De har klart å bygge BankAxept, BankID og Vipps.
Nordmenn er også lojale bankkunder som enkelt kan bytte bank fra sofakroken, men i liten grad gjør det. Norske forbrukere vet også at deres bankdata ikke selges til tredjeparter.
DNB utforsker nå muligheten til å videreselge anonymisert og aggregert data. Dette er i utgangspunktet uproblematisk hvis det er gjort på en riktig måte, men et lite brudd på personvernet kan få store konsekvenser for bankens omdømme. I bunn og grunn er det tillit de de fleste bankvirksomheter lever av. Som kjent tar det tid å bygge tillit, men det kan mistes på et øyeblikk.
Digitaliseringen i den norske banknæringen har kommet langt
Banknæringen, og særlig personmarkedet, har vært gjennom en digital transformasjon de siste tiårene hvor automatisering og effektivisering, og nå i det siste kunstig intelligens og maskinlæring, har bidratt til innovative banktjenester. På denne reisen har norske bankkunder mer eller mindre sluttet med å gå i banken, siden de kan utføre banktjenester når som helst og hvor som helst gjennom selvbetjeningsløsninger. Man kan argumenter for at mye av digitaliseringspotensialet allerede er tatt ut for personmarkedet.
Hvorfor skal forbrukere bruke flere apper når en bank kan betjene det meste med én?
Transformasjonen de fleste norske banker har vært igjennom har ført til at deres selvbetjeningstjenester oppleves som gode nok. Skal fintech’er få et gjennombrudd i Norge, må de finne og levere én begrenset tjeneste ekstremt bra. Innen sparing er det mulig å laste ned apper som Dreams og Spiff, men bankene er raske med å lansere konkurrende apper, f.eks. DNB med Spare og Eika med sin Smartspar. Vinnerne blir trolig appen som kan tilby mer enn morsom og enkel sparing. Det må være noe som kundene har interesse og behov for som f.eks. kjøp/salg av verdipapirer og/eller viser pensjon, forsikring, og kundedata fra andre bransjer. Gullegget legges av den som klarer spå om fremtiden kommer til å bestå av nisjeapper, eller super-/livsstils apper som Alipay og Wechat som kan gjøre «alt».
Norske banker er i en særstilling. Eller?
Man trenger ikke å gå lenger enn til Tyskland for å se at den digitale transformasjonen ikke har kommet så langt som i Norge, og hvor bankene ikke nyter den samme tilliten som norske banker. I lignende markeder med potensiale for store volumer, er mulighetene for fintech’er å lykkes større hvis de er ekstremt gode på å levere begrensede tjenester. Et annet utviklingstrekk i utlandet er den økende graden av samhandling mellom banker og fintech’er, enten gjennom partnerskap eller eierskap. Etablerte aktører bruker nå tid på å finne de rette samarbeidspartnerne for å etablere nye selskaper. En lignende utvikling, men i mindre skala, ser vi i Norge; DNB er stadig på utkikk etter fintech’er å investere i, og har allerede investert i bl.a. Spiir og Payr. Nordea er også aktive i jakten på partnere og investeringer innen fintech og har bl.a. investert i Tink. Ikke alle fintech’er kommer til å overleve, og det forventes en konsolidering når bransjen etter hvert modnes. Når dette skjer, vil vi kunne se færre og større aktører utfordre de etablerte bankene.
Ønsker kunden én bankapp eller banktjenestene i en super-/livsstilsapp?
Det er kanskje en selvfølge, men å sette kunden i sentrum hvor alt handler om brukeropplevelsen, er lettere sagt enn gjort. Dagens leverandører av bank og betalingstjenester, hvor mobile first er mantraet, har fortsatt mye å lære fra de ledende globale teknologiselskapene som har åpne plattformer som også tilbyr varer og tjenester fra samarbeidspartnere. Vi ser også at sosiale medier i økende grad er blitt en handelsplattform hvor influensere på Instagram selger produkter til sine følgere. Kan det tenkes at de vestlige plattformene også beveger mot å bli såkalte super-/livstils apper?
Hvor lojal vil fremtidens bankkunder være når de aldri har vært i en bankfilial?
Generasjon Z (født etter 1990) som hevdes å være opptatt av umiddelbar tilfredsstillelse (instant response and instant payments), vil i større grad påvirke fremtidens tjenester. De har vokst opp i en verden med teknologi og kjennetegnes av ofte ved å ha mobilen limt til hånden, alltid være pålogget, bruke apper til «alt», er utålmodige og er ikke lojale mot merkevarer. De er teknologikyndige og er raske til å teste ut nye digitale tjenester, men også raske til å forlate dem hvis de ikke innfrir.
%
0
Generasjon Z er i større grad villige til å dele online bankkontoinformasjon med tredjeparter, og undersøkelser viser at 30% ikke har problemer med å dele betalingsinformasjon i sosiale media. Resultatet fra et internasjonalt forskningsprosjekt, Alert, hvor forskere fra NR, UiB og NTNU har bidratt, viser at 26% er villige til å gi fra seg personlige Facebook-data. Det er ikke overraskende at unge er langt mer positive til å dele persondata enn eldre. Det kan synes at unge mennesker i større grad aksepterer å lette på personvernet for å få tilgang til nye tjenester. Dette er forståelig siden den digitale økonomien baserer seg på at kundene gir samtykke til å dele persondata.
Nye direktiv og pålegg åpner for nye aktører. Skal bankene samarbeide eller konkurrere?
Finansnæringen må forholde seg til nye direktiv og pålegg fremover, og kan velge å enten se på det som en trussel, eller som en mulighet. Hvilken posisjon skal bankene ta ift. de nye aktørene? Skal de samarbeide eller konkurrere, og innenfor hvilke områder? Felles for de nye aktørene er at de er nisjeaktører, spesialister på å løse et bestemt problem, men i hvor stor grad vil denne type aktør klare å etablere seg? Bankenes store fortrinn er tillit og bredde i tjenestetilbudet, noe som nye mindre aktører opplever som effektive barrierer. Dette bør ikke være en hvilepute for bankene, men konkurransefortrinnet må forvaltes klokt, og bankene bør søke samarbeide med partnere som kan gjøre dem bedre til løse problemene for sine kunder.
PSD2 trådte i kraft 14. september – burde bankene bry seg?
Norske banker har til nå levert digitale tjenester til sine kunder på en tilfredsstillende måte, og er sånn sett godt posisjonert til å konkurrere med dagens fintech’er, tredjepartsleverandører, og de globale teknologiselskapene. Utfordringen ligger i hvordan disse aktørene utvikler sine digitale tjenester, hvem disse samarbeider med for å levere tjenester som kundene ønsker, og ikke minst hva kundene ønsker seg. Vil digitaliseringen ryste bank- og finanssektoren i samme grad som i media- og telekomsektoren? Med nye spilleregler gjennom reguleringer som PSD2, endrede bruksmønstre, megatrender (f.eks. bildeling), nye aktører og nye tjenester, big data, automatisering og AI, nye finansieringsformer, osv. er svaret et utvilsomt ja. Ingen ønsker å bli det neste Kodak, og det er lett å si at vi må omfavne endringene eller bli akterutseilt i festtaler og på kick-offer. Utfordringen er, som alltid, å finne ut hvordan. Derfor burde de norske bankene fortsette med å bry seg.
Artikkelen er skrevet av Knut Ellingsen og Kenneth Hasselgård, Seniorrådgivere i A-2
